KJÆRLIGHETEN OG MØRKET
Morning altar, olje på lerret, 180 x 150 cm, 2018
TEKST, GITTE SÆTRE
KUNSTNER OG KURATOR
BERGEN
Carl Martin Hansens arbeider skaper assosiasjoner til kamp, en konflikt som utspiller seg i bildene, bygd opp av de formale virkemidlene billedkunstneren hersker over, samt tonen og stemningen – til tross for at de på ingen måte framstår som aggressive eller makabre. Det er denne kombinasjonen mellom arbeidene og rommet Carl Martin gir meg som betrakter, et rom å legge meg selv og verden inn i.
Det er gestene som er inkludert og utelatt som får meg til å tenke og bruke assosiasjonsevnen. Sanseapparatet aktiveres umiddelbart hos betrakteren i møte med kunstnerens univers.
Vi står og betrakter kampen mellom motsetningene. Er det tilfelle som Platon sier at krig er nødvendig for at en sivilisasjon utvikler seg? Tankene dras i retning av menneskelige lidelser og materielle ødeleggelser, alle traumene som blir en del av oss og fremtiden. Må det være slik, kan krigføring forandre sin form så radikalt at det ikke handler om å ødelegge men å bygge opp og ta vare på? Hva i så tilfelle, må vi være avhengig av, for at det skal kunne skje?
Hva er det disse bildene prøver å åpne opp for?
Det finnes ingen frykt i dem, kanskje er det er nettopp det som er kjernen, vi må legge frykten fra oss og møte livet ansikt til ansikt.
Vi ser vibrerende rom, bygd opp av felt, hvor noen forblir ubehandlet, andre har en tydelig materialitet ved seg, strekene danner bevegelse og rytme, fargenes ulike stemmer går i ulike retninger, lyder oppstår, i rommet finner du deg selv i bevegelse, du vil gå frem og tilbake, du går tett på og lukter, du tar noen skritt tilbake for å få helheten, du må ta på kroppen din og oppdager at bildene har satt seg fysisk et sted. Det hele skjer ganske raskt, men det totale kaos uteblir.
Det kan synes som Carl Martin har publikum i sin hule hånd i sine valg av estetisk uttrykksform. Det tydelig utydelige holder oss fast, vi blir nødt til å tenke selv. Og når vi har tenkt en stund, blir de nonfigurative bildene en slags altertavle.
En konsentrert flate hvor livet utspiller seg, døden, oppstandelsen, kjærligheten og grådigheten - alt i dette velkjente fryktelig vakre dramaet. Og vi lukker øynene og ser mørket spise lyset.
Jeg går til bokhyllen og henter ut den lille men dyptloddende boken til Toril Moi, ”Språk og oppmerksomhet”. Boken diskuterer moral, og hvordan moralen er preget av uoppmerksomt språk. Forfatteren stiller spørsmål ved hvordan vi skal snakke om det vi ser for virkelig å forstå hverandre. Moralske vurderinger og verdensforståelse krever "et rettferdig og kjærlig blikk". Det kan virke som Carl Martin har dette blikket i strøkene sine. Han undersøker - og etter å ha investert tid på undersøkelsen tar han standpunkt - samtidig som han gir plass til oss andre ved å skape nye rom og flater. Gjennom en langsom og stille refleksjon og en ubestikkelig lojalitet mot materialet han utforsker.
Vi opplever en kunstner som har sett alvoret i kunstens møte med omverdenen, det relasjonelle selvet, og i denne erkjennelsen nettopp tanken om det relasjonelle selvet i betydningen å ta vare på. Og hva er det han vil at vi skal ta vare på? Jeg tror hemmeligheten ligger i kunstnerens inspirasjonskilder, naturen og miljøet. Det som ligger der hver dag vi står opp og kikker ut vinduet mot naturen, byen, menneskene, ...det finnes noen som snakker til oss, i et språk som kan åpne nye veier, vi må bare våge å lytte.
Gitte Sætre, august 2014..