MATERIE OG MINNE

Jazzstreker: Carl Martin Hansens bilder blir omtalt som "den typen jazz som bare blir malt av billedkunstnere”.

ANMELDELSE, TOMMY OLSSON
CARL MARTIN HANSEN
TAG TEAM STUDIO
BERGEN

Det er neppe tilfeldig at jeg griper etter termer som vanligvis er forbeholdt musikkanmeldelse,
skriver Morgenbladets anmelder om utstillingen til Carl Martin Hansen i Bergen.

De er fryktelig pene, disse tegningene. Virkelig pene, på den måten som vanligvis bare jenter klarer å være. Aldri en mann, og i hvert fall ikke en tegning.

Vel, altså, den korte versjonen først – mest for å prøve å gjøre rede for hvordan det ser ut, sånn omtrentlig. Forestill deg da en forsiktig Jackson Pollock, med fargeblyanter, som nøyaktig og nitidig tegner ut de eruptive fargeklattene med tynne, fine streker. Og kanskje da først fremst den Pollock som går i jordfarger og sorthvitt. Ok, det holder ikke helt. Vel, jeg prøvde, men det er ikke så enkelt å komme opp med en brukbar definisjon på et arbeid som forandrer karakter for hver gang du blunker med øynene.

I det ene øyeblikket et landskap – jo, definitivt et landskap, men før du har tenkt tanken helt ut, ser du noe annet. En serie flyktige lysreflekser langs en trafikkert motorvei, lysene fra byen sett fra det siste flyet som går inn for landing, totalt sløret abstraksjon, eller det som før eller siden vil manifestere seg i bilder som lar alle muligheter stå åpne. Smådjevler og demoner. Men, altså, intuisjonen min sier meg at landskapet muligens er det mest relevante holdepunktet. Dét, pluss det særdeles merkelige som skjer når jeg står og ser dem: De er fryktelig pene, disse tegningene. Virkelig pene, på den måten som vanligvis bare jenter klarer å være. Aldri en mann, og i hvert fall ikke en tegning.

Og jeg må jo innrømme det – jeg var totalt utslitt da jeg så dette i Bergen for to dager siden, og hele dagen etter gikk jeg zombifisert rundt i Oslo uten å bli kvitt eksponeringen av dem på øyelokkenes innside, før jeg nå, virkelig kritisk sliten, nedtegner disse sytete radene i Bodø en søndagskveld.

Det hører jo med til historien at denne åpningen foregikk samtidig som avgangsutstillingen til Master 1 fra Kunsthøgskolen i Bergen, avd. Kunstakademiet, åpnet én trapp ned, på Premiss. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det oppsto en viss intensitet i denne kombinasjonen – godt hjulpet av det faktum at her var alle eldre enn meg, men en trapp ned var alle yngre. Ikke veldig rart, kanskje, hadde det ikke vært for at ingen på min alder var å finne noe sted, muligens med unntak av Carl Martin Hansen selv, som burde være sånn cirka innenfor min generasjon. Det er lett å beskylde meg for å surre nå, men jeg kan ikke la være – jeg er tross alt halvt bevisstløs og har nettopp korket opp en flaske Tullamore Dew, fordi det er det beste som ikke hjelper.

Der er også et par tredimensjonale saker i lokalet, i marmor og epoxy, plassert på gulvet. Også disse har dette direkte forførende pene ved seg, men fungerer også som en reell resonansbunn for tegningenes mer uforutsigbare improvisasjon. Det er neppe tilfeldig at jeg griper etter termer som vanligvis er forbeholdt musikkanmeldelser, fordi denne utstillingen er også dette – en dyp, murrende bassgang med en feedbackdynket gitarsolo over. Den typen jazz som bare blir spilt av rockemusikere. Eller ok da, den typen jazz som bare blir malt av billedkunstnere.

Men ikke er tanken tenkt, før jeg ser høyt gress som knekkes bakover av vinden, og så kommer spørsmålet fra kjæresten min. «Hva ser du?», og så sier jeg – mest for å være tøff i trynet – at det er akkurat som det bildet av World Trade Center fra da det første tårnet raste og man kan se Satan i røykskyene, eller omvendt, som en gang jeg tisset i snøen og tilfeldigvis så Jesus i mønstret etterpå. Piss Christ, indeed. Men så er det altså det som ikke er til å lure seg unna: Jeg ser buskaset bak den lille knausen utenfor boligblokken vi flyttet fra da jeg var fire. Og det er vel egentlig derfor jeg sitter og skriver dette. Det er nemlig sjeldent å bli minnet på. Og sekundet etter ser jeg atter en gang noe helt annet, men det sier jeg ikke hva er.

Tommy Olsson, mai 2012.